Kullgroper og kullmiler
Kullgroper og kullmiler er kulturminner som må ses i relasjon med jernutvinning. Kullgroper er brukt i Norge fra jernalder og middelalder. Kullmilene er av nyere dato, og er brukt i perioden 1500-tallet til inn på 1900-tallet.
Kullgroper er blant de mest funnrike kulturminnekategoriene i utmark i Akershus. Kullgropa består av en rund eller rektangulær nedgravning, med tydelig voll rundt. Ofte kan de være lett å forveksle med fangstgroper, men fangstgropene er som regel dypere. Diameteren på kullgroper er stort sett 2-3 m, men kan bli opp mot 10 m. Dybden overstiger sjelden over 1 m. Ofte kan man i profilen se en tynn kullinse etter kullproduksjonen. Kullgroper fungerte ved at man stablet ved i gropa, hovedsakelig furu og bjørk. Etterpå ble veden dekket av torv og jord. Ved å varme opp veden til ca. 270°C ble det igjen forkullede vedrester som kunne brukes til jernutvinning og smiing.
Kullmiler skiller seg ut fra kullgropene ved at de ikke er gravd ned men ligger ovenpå bakken. Man skiller mellom liggemiler og reismiler – alt etter måten man har stablet veden på. Liggemilene er eldst. I dag synes kullmiler som svake, runde forhøyninger i terrenget. Nærmere undersøkelser av forhøyningen vil fremvise store mengder kull rett under torva. Ofte er det gravd groper i milens ytterkant. Kullmilene kan være opp mot 15- 20 m i diameter. Den store andelen av kullmiler fra 1600-tallet må ses i relasjon til økt behov for kull til bergverksdriften i Sør-Norge som var i sterk vekst på denne tiden.
Litteratur:
Jacobsen, H., og J-R. Follum 1997 Kulturminner og skogbruk. Skogbrukets kursinstitutt. Biri.
Internett:
Gråfjellprosjektet
Åpen arkeologi - utgravning Dal-Minnesund
|