Utdannelse, studiereiser, verv, utstillinger
Etter å ha arbeidet en tid som handelsbetjent i Moss og Kristiania, fikk Andreas Singdahlsen realisert sitt ønske om å utdanne seg til maler. Sammen med en gruppe unge kunstnere, blant annet Edvard Munch, leide han i 1882 et stort atelier med overlys i ”Pultosten”, en nyoppført gård på Stortingets plass. I samme bygård hadde Christian Krohg atelier. Krohg var på denne tiden ansett som en etablert maler, og i følge Jens Thiis ble han av den yngre generasjonen betraktet som ”en gammel akademiker”. (Thiis, Edvard Munch og hans samtid, 1933, s. 78).

De unge hadde opprinnelig tenkt å klare seg alene, men da han tilbød å korrigere dem gratis, avslo de ikke. Krohg veiledet dem noen måneder vinteren 1882-83, og antagelig var Singdahlsens tid på ”Pultosten” begrenset til den samme perioden.
Fra denne tiden finnes et portrett som Munch utførte av Singdahlsen (i Munch-museet). Anekdoten forteller at Krohg, til Munchs store ergrelse, føyet til noen korrigerende strøk, da han mente Munch ikke behersket å mane frem det rette uttrykket.

Høsten 1883 møtte Singdahlsen den noe eldre maleren Frits Thaulow, som oppfordret ham til å bli med til Modum for å male i friluft,"en plein air". Her fikk han selskap av Gustav Wentzel, Karl Gustav Jensen (senere Jensen-Hjell), Kalle Løcken og noen medstudenter fra tiden på ”Pultosten”. Noen skole dannet de ikke, snarere en leir eller koloni, men de er blitt kalt ”friluftsakademiet på Modum” (Alsvik og Østbys Norges billedkunst, 1951, 1, s. 256).

For Singdahlsen skulle læretiden hos Thaulow gi varige inntrykk. Thaulow var den kunstneren som inspirerte ham i størst grad, særlig kommer dette til syne i Singdahlsens fremstillinger av den norske vinter. I 1883 hadde Singdahlsen sin debut på Høstutstillingen. Siden var han representert der 16 ganger i tidsrommet 1883-1903, og en siste gang i 1930. Det er ikke usannsynlig at det også var Thaulow som inspirerte ham til å dra på studietur til Paris i 1884.

I 1880-årene var Singdahlsen elev av Andreas Disen, som for de fleste er mest kjent for sine gjengivelser av det norske høyfjell. I tidsrommet 1885-90 og 1893-94 skal han dessuten ha studert ved Den kongelige norske Tegneskole.

Stipender og legater bedret en ellers vanskelig økonomi i siste halvdel av 90-årene. Med Statens reisestipend i lomma kunne han blant annet dra på studietur sammen med sin kone til Tyskland, Frankrike og videre til Italia (i 1898-99). Tilla Valstad forteller i hans nekrolog i Asker og Bærums Budstikke fra 5.11.1947, at han vendte hjem med skisser fra Capri, Roma og Firenze som tindret av sol og blå himmel.

Han er, som nevnt, portrettert av Christian Krohg og Edvard Munch (1883, i Munch-museet, maleriet er gjengitt i Kunst og Kultur fra 1973, s. 239). Gustav Wentzel har også portrettert ham (1887, i Nasjonalgalleriet).

Han er representert i Nasjonalgalleriet, Bergen Billedgalleri og innkjøpt av Moss Kunstgalleri og Elverum Kunsthall. Han hadde en separatutstilling hos Galleri Wang i Oslo i 1934.

Asker Museum arrangerte i 2002 en utstilling som først og fremst var viet hans Askerfremstillinger.

Kunstnerisk særpreg
Singdahlsen er gjentatte ganger blitt omtalt som en stillferdig maler (Aftenposten, 31. 03. 1925).
De som kjente ham kan fortelle at han var en lavmælt mann, og beskrivelsen er også dekkende for hans kunstnerskap. Hans verk er utført i en naturalistisk og dempet stil og har et behersket og stillferdig preg; sjelden eller aldri griper han til dramatiske virkemidler og han retter omtrent konsekvent oppmerksomheten mot de mer udramatiske deler av et landskap.

Ofte vendte Singdahlsen tilbake til de samme motivene, og av økonomiske grunner ble det nok etter hvert liten anledning til eksperimentering og fornyelse. Dette medvirket til at enkelte av hans senere verk fikk lide under en viss rutinemessig behandling.

Tilknytning til Akershus (Asker)
Han giftet seg i 1893 med Aagot Wang, og etter kort tid flyttet de fra hovedstaden til Asker.
De bosatte seg først på Berg gård. Fra 1907 bodde de på Bondilia ved Bondivann, som da var en husmannsplass under Bondi gård i Asker. Singdahlsen gav Bondilia til Bildende Kunstneres Styre, med klausul om at hjemmet skulle være forbeholdt kunstnere (senere har Dyre Vaa og Herman Bendixen bodd der).

Singdahlsen var stadig å se ute på veiene med staffeli og lerret. Sammen med Gustav Wentzel konstruerte han en malerslede som gjorde det lettere å frakte malersakene vinterstid. Selv i 20-30 graders kulde skal de ha stått standhaftig ved sine staffelier. Singdahlsen døde forøvrig i Asker og er gravlagt på Asker kirkegård.

Verk fra området
Mens han bodde i Asker, altså fra 1893 til sin død, hentet han de fleste av sine motiver derfra.
Han gjengir naturen på en naturalistisk måte, som i Gammel bondegård i Asker (1899, i Nasjonal-
galleriet). Et av hans yndlingsmotiv var Øvre Berg i Asker. De fleste av hans verk fra ”askertiden” viser landskap og bygninger fra bygda, og motiv-
messig viser han en forkjærlighet for gårdshus omkranset av langstrakte, snedekte jorder eller frodig vegetasjon. I mange av bildene ser vi trippende tupper i forgrunnen.

Litteratur
Han er nevnt i mange oversiktsverk, som J. Thiis’ Norske malere og billedhuggere fra 1904/07, bind 2, s. 356. K. Nilsen skriver om ham i boken Blant kunstnere i det gamle Asker 1979, s. 84-87.
Han er omtalt flere ganger i Aftenposten (eks. 31.3.1925) og i Nationen (3.11.1947).

Tilla Valstad har skrevet om ham i både Akershus Amtstidende fra 3.4.1945 og som nevnt i Asker og Bærums Budstikke fra 5.11.1947.
For øvrig finnes det en bibliografi i Norsk kunstnerleksikon. Det ble skrevet en liten katalog i tilknytning til Asker Museums utstilling om Andreas Singdahlsen (våren 2002).