Utdannelse, studiereiser, verv, utstillinger
Som 16-åring reiste Ole Frederik Kolstø fra sin hjemby Haugesund til Kristiania for å utdanne seg til maler. Han var elev ved Knud Bergsliens malerskole og tegnet samtidig akt hos Julius Middelthun ved Den kongelige norske Tegneskole om kvelden. Hos Bergslien ble han blant annet kjent med Eyolf Soot.

Høsten 1877 reiste han sammen med blant annet Erik Werenskilod til München, hvor han ble opptatt som elev ved kunstakademiet, først under Otto Seitz, senere under Wilhelm von Lindenschmit.
Etter tre års studier fikk han Akademiets sølvmedalje og ble da ”Komponierschüler” under Lindenschmit, hvilket betød at han fikk rett til eget atelier og betalt modell.

Senere reiste han både til Paris (første gang i 1882), Grez (hvor han var sammen med E. Werenskiold, Chr. Krohg og Chr. Skredsvig), Antwerpen og Capri (med stipendpenger i lomma).
Tiden i München og Paris var utvilsomt av betydning for hans kunstneriske utvikling, men vestlandets natur og folk hadde også satt varige spor.

Selv om han i sin karriere eksprimenterte med andre fremstillingsmåter, vendte han stadig tilbake til München-realismen.

Han hadde flere separatutstillinger, den første hos Blomqvist i 1899. Han deltok på mange kollektivutstillinger, ikke bare i Norge, men i Tyskland, Sverige, Frankrike (han fikk bronsemedalje på Verdensutstillingen i Paris i 1889), Chicago og San Francisco.

Han var tegnelærer ved Den tekniske høgskole i Bergen (fra 1888-92) og styremedlem i Bergens kunstforening fra 1889-92. Et av hans selvportretter er gjengitt i Kunst og Kultur fra 1961 (s. 24).

Kunstnerisk særpreg
Han motivkrets består først og fremst av interiører, landskap (gjerne stillferdige vinterlandskap) og portretter. Maleriene hans kan karakteriseres som realistiske. Noen er malt med forsiktige strøk, andre er malt med djerve, frie strøk.

Etter hans opphold på Capri får arbeidene hans en lysere og luftigere tone og strøkene blir lagt på i tynnere lag. Han har utført flere stemningsfulle portretter, blant annet av malerne Knud Bergslien og Amaldus Nielsen.

Tilknytning til Akershus (Son)
Etter å ha bodd 15 år i hovedstaden, flyttet Kolstø sammen med sin kone Hanna og deres datter til Son høsten 1910. Leiligheten deres lå i annen etage i den såkalte Fjellstadgården, nær sentrum i Son. Der ble de boende i rundt 15 år, altså frem til 1924. Kolstø hadde atelier i et av de nordvendte værelsene. Han levde et rolig liv i Son og var aldri særlig delaktig i kunstnermiljøet der. I notater mimrer han: «Saa levet vi altså saa rent uforstyrret, optat av vort arbeide, og om vinterettermiddagene med musikk. Ved 7-tiden om aftenen kom posten, og naar den var lest hadde vi bøker fra universitetsbiblioteket».

I andre notater forteller han: «Son hadde jeg ofte hørt omtale som et særlig malerisk sted. Høsten 1910 dro min hustru og jeg ned for at se på det, og vi synes begge saa godt om stedet at vi paa flekken leiede en bekvemmelighed, der nettop stod ledig. Denne egnedede seg særdeles godt, i det et av værelsene vendte mot nord, og kunde brukes som atelier» (kilde: Linnestad, 1994, s. 21-22).

Verk fra området
I leiligheten i Fjellstadgården har han malt flere interiører. Rødt interiør er malt like etter at de flyttet til Son og viser datteren Astrid som sitter med ryggen til skrivebordet. Bildet med tittelen Fra min stue viser konen Hanna med sytøy.

Han gjengav ofte både landskap og bygninger fra Son, som Vinterlandskap (gjengitt i Son leksikon. Encyclopaedia Sonensis, utgitt av Vestby historielag 2003). Han skal ha vært begeistret for Sons klima, ikke minst de hvite vinterene: «Det er en nydelse at staa ute i sneen og male. En er omgitt av en større pragt end syden har at by paa». (Sitert i Linnestad, s. 22).

I 1915 var han representert på Verdensutstillingen i San Francisco med Vårløsning i Son.

Litteratur
I biografien Fragmenter av et kunstnerliv (fra 1995) har forfatteren Geirmund Ihle viet et kapittel til Kolstøs tid i Son (s.125-134). Ellers er Kolstø omtalt i eldre oversiktsverk, som Jens Thiis’ Norske malere og billedhuggere fra 1907.

Han er også nevnt i flere artikler, blant annet av J. Heiberg og E. Werenskiold (i Dagbladet, henholdsvis fra 15.12.1883 og 21.12.1883). I Nasjonalgalleriets dokumentasjonsarkiv og på Universitetsbiblioteket i Oslo finnes Kolstøs brev og notater. Samme sted finnes dessuten hans selvbiografi fra omkring 1900.