Utgivelser, kunstnerisk særpreg
I sin samtid var Nils Kjær en beundret og beryktet litterær kritiker. Samtidig var han en samfunns-
bevisst, orientert og kompromissløs essayist og forfatter.

Fra sin fødeby Holmestrand flyttet han til hovedstaden i 1890. Etter en kort tid med studier på Universitetet, besluttet han seg for å livnære seg som skribent. Han var en skarp iakttager av samfunnet og skrev en rekke artikler og essays i tidsskriftet Kringsjaa og i Dagbladet.

Han debuterte i 1895 med boken Essays, fremmede forfattere, og i årene som fulgte skulle han konsentrere seg om skuespill og epistler. Han skal ha ansett Ludvig Holberg som sin åndsfrende.
Det lykkelige valg (1913), hans mest kjente verk, er en sprelsk satire over målsak, avholdssak, bedehuskristendom og politisk spill. Her kommer forakten for demokratiets høytidelige håndhevere frem. Stykkets hovedperson, stortingsmannen Celius, har blitt selve symbolet på det selvgode og pompøse i politikken.

I Svundne somre, skriver han at det er på høy tid at vi gravalvorlige nordmenn begynner å le litt av lovene, «Ikke af alle, gudbevares, men af de 99 prosent».

Sammen med blant annet Carl Nærup, Gunnar Heiberg og Jens Thiis utforsket han hovedstadens caféliv, og deres periodevise utsvevende liv førte til at de av andre kretser ble kalt «pjolterintelligentsiaen».

Nils Kjær arbeidet som anmelder for forskjellige aviser, skrev reisebrev, deltok helhjertet i debatter og forsvarte riksmålet fremfor nynorsken. Han lot seg ikke bare irritere av politikere, men også av «skiløperen» Nansen og hans kjærnesunne fremtreden. Noen forbinder kanskje Kjær mest med Akerselva, du gamle du grå.

Han skal ha hatt mange tilnavn, blant annet ”Gullpennen”.

Sammen med sin kone Maggen (som han giftet seg med i 1896) reiste han blant annet til Italia, Tyskland og Storbrittania.

Tilknytning til Akershus (Son)
Han kom antagelig til Son rundt århundreskiftet 1800/1900. I 1905 bodde han på Kambo og deretter leide han husrom på gården Brevik. Senere leide han på Kjøvangen og Laksa (ca. 20 år til sammen).

I 1922 kjøpte han en strandeiendom i Son, med et hus fra århundreskiftet som ble kalt Pjåken. Her bodde han i de siste to årene av sitt liv. Konen Maggen ble boende i Pjåken helt frem til 1939 og flyttet deretter til Drøbak. Huset er godt bevart.

Verk fra området
I Gråværsepistler fra 1905 finnes beskrivelser av landskapet i Son, der skriver han blant annet: ”… men i dag er det graaveir. Det er som bygden stenges inne og overlates ganske til sig selv. Aasene ligger lange og kjeder seg og risper med grantoppene i regnskyene, og skodden trases opp i graa dotter under driften…. ”

I boken Epistler fra 1912 finner vi blant annet Julibrev fra Son, en skildring av en rotur på Såna, fra Son til Hølen. Malere som Carl Dørnberger og Karl Holter nevnes i teksten. Her skildrer Kjær dessuten sitt besøk på det populære samlaget, altså brennevinsutsalget, i Hølen. Julibrev ble som mange av Kjærs ”breve”, trykket i Tidens Tegn (i 1911). Her har han beskrevet elven Såna i Son:
”… bjærkene hælder utover med sit fine frynseværk sidt ned mod vandskorpen, som er belagt med en mat hinde: Det er skimmel av alt det blomsterstøv, som gyver ut over elvefladen. Henover den er luften tung af vellugtbølger. Det er kløveremmen fra voldene og den dovne aande af valeriana, som vugges af en svag bris fra de blomstrene linde oppe i lierne.”

I Profiler fra 1922 omtaler han blant annet uværsbildene til maleren E. Diriks.

Tilknytning til Akershus forøvrig (Asker)
I krigsårene flyttet han inn på Løkkehaugen i Hvalstaddalen, tett inn til Garborgs hjem Labråten.
Han var forøvrig Erik Lies svoger, Lie bodde også i Hvalstaddalen.

Annet
Kjær var Dørnbergers nabo og venn.
I litteraturen nevnes det at Kjær fikk besøk av Thomas og Vilhelm Krag da han bodde i Son.
Det fortelles også at han fikk besøk av Gabriel Scott ene og alene fordi han skulle vise ham sine ”gigapoteter”, poteter av ekstraordinær størrelse dyrket frem ved hjelp av uante mengder kunstgjødsel. I G. Scotts delvis selvbiografiske triologi En drøm om en drøm finner vi Nils Kjær lett forkledd som skikkelsen Ettmålet.

Det finnes festlige anekdoter om Kjærs spillopper og svir. Han hadde et avslappet forhold til sitt forfatterskap og ironiserte over gravalvorlige, streberske kollegaer: ”Særlig ler jeg godt naar jeg møder en eller anden forpindt Forfatter som svetter over en Kjæmperoman, som maa for Guds skyld må være ferdig i god tid før jul.”, skal han ha uttalt.

Etter Kjærs ønske portretterte Ludvig Karsten datterenhans. Kjær skal imidlertid ha vært så misfornøyd med resultatet at han ikke ville betale for bildet. Hans kone fikk overtalt ham til i det minste å betale det rammen kostet!

Kjærs hus i Son, Pjåken, er gjengitt i Søren Onsagers bilde Badestrand ved Son (1905, i Nasjonalgalleriet). Venner av ekteparet Kjær døpte om huset til ”Lille Theatercaféen”. Navnet sier mye om deres gjestfrihet og de mange selskapeligheter som fant sted hos dem.

Litteratur
Harald Noreng skrev doktorgrad om Nils Kjær i 1949 og senere biografien Nils Kjær, fra radikal til reaksjonær. Ellers har Truls Erik Dahl skrevet om Nils Kjær i Son i Vestbynytt fra 1999 (nr.1 & 2) og i Follominne, årbok fra 1999 (nr. 37) utgitt av Follo historielag.

I Forfatternes litteraturhistorie fra 1980, bind 2, redigert av Kjell Heggelund, Simen Skjønsberg og Helge Vold, er Kjær også omtalt.