Utdannelse, utstillinger, stillinger I 1890-årene fikk han sporadisk korrektur av malere som Gustav Wentzel, Erik Werenskiold, Harriet Backer og Eilif Peterssen. Senere var han elev hos Eugen Carrière (i 1901) og Henri Matisse (i 1910) i Paris. Etter Karstens korte opphold ved Matisse-akademiet i Paris fulgte hva Thiis kalte hans ”brutaleste periode, men ikke hans dårligste”. Karsten er kjent som en av Norges ypperste kolorister. Han var stadig på reisefot og besøkte Italia, Tyskland, Spania, Frankrike, Nord-Afrika og Tyrkia. Sin debut hadde han på Høstutstillingen i 1901 og siden har han vært representert på kollektivutstillinger i Norge og utlandet med jevne mellomrom. Sin første separatutstilling hadde han hos Blomqvist i 1904. Han er portrettert av mange, blant annet av Munch
(i 1905, verket finnes i Thieska galleriet i Stockholm). I Nasjonalgalleriet
finnes blant annet et selvportrett fra 1909. Karsten skal ha hatt svært ustabil økonomi mens han bodde i Son. Det fortelles at han en gang var så uheldig å få en flenge i buksen sin, og siden han ikke hadde mer enn ett par bukser, måtte han ligge til sengs den dagen den ble sendt til reparasjon. Verk
fra området
|
Både Likværelse (1907, i privat eie) og Enken (1907, eier ukjent) er malt i Huitfeldtgården. Proletargutt (1909, i privat eie) er malt på gårdsplassen i Rødskjærgården. Modellen, Hilmer Bjørling, var ingen proletargutt, men derimot sønnen til Axel Bjørlingsson, som var meddeier i Kugrava og en høyt aktet dekorasjonsmaler i Son. Lykten (1910) viser Søren A. Ruds kolonial
(nå Reidar Tveters hus). I maleriet Maleren (1912, i privat eie)
ser vi Karstens venn Otto Johansen. Karsten har utført et eiendommelig portrett
av sin venn ingeniør Nico Bart (1914, i privat eie). Han drev et
båtverft i Son, men denne aktiviteten ble å regne som en bigeskjeft;
han foretrakk å svire og filosofere sammen med Karsten. Det finnes en lang liste over aktuelle avisartikler i Norsk kunstnerleksikon, men vi kan trekke frem tre intervjuer fra henholdsvis Aftenposten (fra 17.10.1919), VG (fra 17.10.1919) og Tidens Tegn (fra 16.04.1921). |