Utgivelser, særpreg
Ragnhild Jølsen var født og oppvokst på storgården Ekeberg i Enebakk, men på grunn av økonomiske problemer måtte familien flytte til Kristiania i 1889. Gården hadde vært i familiens eie siden 1634, men i 1904 måtte den selges. Hun avsluttet middelskolen i 1891, og i de følgende år gikk hun blant annet i lære hos billedhugger Brunjulf Bergslien og arbeidet bevisst med skrivingen.

Etter en kort karriere som «telefonistinde» i Kristiania, flyttet hun tilbake til Enebakk med sin mor og far (i 1896). Da hadde hun en brutt forlovelse med dikteren Thomas Krag bak seg. Tilbake i Enebakk pleiet hun sine syke foreldre og skrev ned historier som de fortalte om slekten og bygda. Hun arbeidet dessuten som guvernante hos slektninger i Enebakk (1897-98).

I 1896 var hun i Köln og lot seg fascinere av Rhinen og ridderborgene. Hun debuterte i 1902 og i årene 1903-06 gav hun ut flere romaner, som Rikka Gan (boken omtales som en gotisk roman på norsk grunn, de gamle slottene er erstattet av gamle gårder). At hun (langt forut for sin tid) berørte tema som kvinners erotiske tanker og drifter, virket uanstendig og støtende på publikum, spesielt fordi en kvinne førte pennen. Men mange var begeistret, og en av nordens ledende kritikere, Georg Brandes, gav henne i 1905 rosende ord: «Det ensomme Liv, hun har ført, har meddelt henne stort Alvor og en vis kunstnerisk Fasthed, der er overmåte sjelden hos en Begynder».

I 1907 kom novellesamlingen Brukshistorier. Fordi hun beskrev skogsnaturen og viste interesse for gamle myter, ble hun ansett som en hjemstavsdikter.

Den svenske forfatteren Selma Lagerløf hadde den samme bakgrunn som Ragnhild Jølsen, hun var også fra et skog- og sagbruksmiljø og opplevde også at familien mistet farsgården. Lagerløf var en av Jølsens tydeligste inspirasjonskilder.

Ragnhild Jølsens forfatterskap deles vanligvis opp i to faser, en nyromantisk og en (sent utviklet) realistisk. Men det følsomme, eventyrlige og mystiske er hele tiden en hovedlinje i hennes produksjon (Kilde: Norsk biografisk leksikon, 2002, 5, s.177/78).

Tilknytning til Akershus (Enebakk)
Jølsenfamilien bodde altså først på storgården Ekeberg i Ekebergdalen i Enebakk.

.

Etter at hennes far ble slått konkurs, flyttet de til det beskjedne huset Solbakken, som ligger på andre siden av den trange dalen og har utsikt til storgården.

I et lite kott, vendt mot skogen, innredet Ragnhild Jølsen et lite dikterrom. Både godset og Solbakken eksisterer i dag

Verk fra området
I hennes forfatterskap finnes mange skildringer fra Enebakk, spesielt fra miljøet tilknyttet sagbrukene. Hun beskriver også naturen, spesielt skogene i området.

Annet
Et av Erling Engers hovedverk er maleriet Gammel gård, som viser tunet på Børter gård på Enebakk med Ragnhild Jølsens gjenferd. Hun blir et slags symbol på bygdas kulturelle arv.

Hun hadde fra 1906 og noen år fremover et forhold til maleren Carl Dørnberger. Hun har etterlatt seg dagboksnotater og brev, hvor blant annet hennes forhold til Dørnberger uttypes. I brevene kan vi lese at de besøkte hverandre i Enebakk og Son. Han gjenkjennes som hovedpersonen Vibe Vang i hennes uferdige roman Røde Høst.

Etter at Ragnhild Jølsen kom tilbake fra et opphold i Italia, ble hun syk. Hun skal da ha vært gravid. I januar 1908 døde hun etter å ha tatt en overdose morfin.

Litteratur
A. Tiberg skrev så tidlig som i 1909 boken Ragnhild Jølsens i liv og diktning. I begynnelsen av 60-tallet bodde Jens Bjørneboe i Enebakk og skrev om hennes liv i Drømmen og hjulet, utgitt i 1964. K. Christensen kom i 1989 med Portrett på mørk treplate. Ragnhild Jølsens liv og forfatterskap.
I 1991 kom essaysamlingen Tre kyss for den ensomme fugl. Syv essays om Ragnhild Jølsens diktning (H. Nordahl).

Fragmenter av korrespondansen mellom Jølsen og Dørnberger finnes gjengitt i Bjørn Linnestads bok Dørnberger, Maler og musketér (1989).

Ellers er det skrevet flere hovedoppgaver om henne ved Universitetet i Oslo, henholdsvis i nordisk og litteraturvitenskap. Hun er omtalt i oversiktsverk som Norsk kvinnelitteraturhistorie fra 1989, blant annet på s. 31-39.