|
Han debuterte som romanforfatter i 1915, med De svake. Senere kom Slægt føder slægt, En roman og Krise. Disse romanene (som ikke er tatt med i Fangens samlede verker) er tidlige nedslag av modernisme, de bryter på flere måter med en tradisjonell form, og Fangen skriver ut fra flere synsvinkler samtidig. Han er den som første gang drøftet homofili i norsk litteratur. I 1923 startet han tidsskriftet Vor Verden, som hadde en kulturkonservativ profil. I samme tid skrev han dessuten en rekke skuespill, som Syndefald. I 1929 vendte han tilbake til romanen med Nogen unge mennesker. Her tar han opp et gjennomgående Fangen-motiv: Hvordan en sterk persons forsøk på å hjelpe en svak person, fører den svake i døden. Et særpreg hos Fangens litterære skikkelser er at de ofte har trekk som speiler den tiden de lever i. Etterhvert uttrykker han en kristen overbevisning i sitt forfatterskap. I noen år var han med i Oxfordbevegelsen (senere kjent som Moralsk opprustning), hvor samfunnsproblemer skulle løses i kristen ånd. I hans senere verk står kritikken av borgerskapet
sentralt, og han tar samtidig et kraftig oppgjør med tidens ideologier,
som kommunismen, nazismen, nasjonalismen og humanismen. I Kvernen maler
sakte drøfter han videre borgerskapets krise, her er impulsene
fra Thomas Mann tydelige. Fangen ble arrestert og satt i fengsel under
annen verdenskrig og skriver om dette i blant annet I nazistenes fengsel
1940-41 (kom ikke ut før 1975). |