Utdannelse, studiereiser, utstillinger
Edvard Diriks var arkitektelev ved Polytechnicum i Karlsruhe da han høsten 1874 ble kjent med Christian Krohg (samtidig møtte han malere som Hans Gude og Frits Thaulow).

Da han i 1875-76 studerte ved Bauacademiet i Berlin leide han hybel sammen med Krohg
(i Steglitzerstrasse/Lützowerstrasse) og var dessuten omgangsvenn med Max Klinger. Notater, brev og skisser fra denne tiden er bevart (blant annet fremstillinger som Diriks og Krohg har utført av hverandre). De finnes i Diriks rikholdige arkiv på Universitetsbiblioteket i Oslo.

Diriks var også elev av Theodor Hagen ved Kunstakademiet i Weimar (høsten 1877 og vinteren 1878-79). Dessuten bodde han i lang tid i Paris (1882, 1899-21), og tilbragte der tid med Picasso og Modigliani.

Han praktiserte senere hos arkitekt Nissen i Christiania (som forøvrig tegnet Vestby kirke sammen med Holm Munthe). Stadig var Diriks på reisefot, han besøkte blant annet Tyskland, Frankrike og Italia. Dessuten reiste han mye i Norge, han skal ha hevdet at han hadde besøkt alle norske byer.

Han debuterte i Christiania Kunstforening i 1879 med bilder fra oppholdet i Weimar.

Mens han bodde i Paris (fra 1899 og frem til 1921) skaffet han seg en viss posisjon i det franske kunstliv. I 1903 fikk noen franske venner av ham i stand en atelierutstilling som ble hans endelige gjennombrudd og etter den fulgte flere separat-utstillinger.

Nasjonalgalleriet eier et selvportrett fra 1909. Mange har portrettert Diriks, blant annet Oda Krohg (antagelig fra 1909, i Bergen Billedgalleri). En rekke portretter av Diriks, alene eller sammen med andre, er katalogisert av O. Tue i boken Christian Krohgs portretter, utgitt i 1971 (nr. 85, 86, 89-93, 95 og 96). I maleriet Crépuscule (tusmørke) fra 1882, har Krohg gjengitt Diriks. I 1890 malte han igjen sin venn, da i samtale med en kvinne, muligens konen Anna Diriks.

Kunstnerisk særpreg
Hans tidligste verk er utført i en forsiktig detaljrealisme. Gradvis beveget han seg mot en friere behandling av motivet. I sine mange byskildringer fra Kristiania (utført i 1880-årene) viser han en særlig sans for byens gamle bebyggelse og arkitektoniske særpreg.

På sin første Parisreise, i 1882, lot han seg begeistre av impresjonismen, og i hans fremstilling La Rue de Rome, som ble antatt på Salonen, er han tydelig inspirert av impresjonisten Claude Monet.
Etter en utstilling i Paris skrev Marius Leblond en artikkel i La Grande France hvor han omtaler Diriks som Le peintre du vent. Siden har han ofte blitt betegnet som vindens maler. Enten han gjengir forblåste sletter under tunge skyformasjoner, eller opprørt hav, legger han stor vekt på det atmosfæriske i sine malerier.

Tilknytning til Akershus (Drøbak)
Rundt århundreskiftet (1800/1900) vokste det frem et kunstnermiljø bestående av både fastboende og ferierende kunstnere i Drøbak. Da Diriks kom til byen første gang i 1881, bodde han på fru Reenskaugens hotell, forøvrig som hennes første gjest. I årene 1881-1891 tilbragte han sommerene i Drøbak.

Diriks giftet seg i 1892 med den svenske kunstneren Anna Maria Westerberg (1870-1932).
Deres faste tilholdssted sommerstid var ”Klausehytta” ovenfor Sprostranda. Den ble betraktelig oppgradert og bygget på i 1898. Det var Diriks selv som stod for byggingen, han fikk bistand av en lokal skipstømmermann og hjelpsomme kunstnervenner møtte dessuten til diverse dugnader. Ekteparet Diriks var fastboende i Drøbak fra 1892-94. I perioden 1899-1921 var de bosatt i Frankrike, men nesten hvert år reiste de til Norge, ofte til Drøbak.

Etter første verdenskrig og frem til de døde bodde ekteparet igjen i Drøbak. Diriks uttalte at de eneste byene det var verdt å bo i var nettopp Paris og Drøbak!

Verk fra området
En av hans første fremstillinger fra Drøbak er maleriet Skrivegården i Drøbak (1880, i privat eie). Senere malte han Desemberdag ved Drøbak (1890, i Nasjonalgalleriet) og Randersgården i Hølen (1885, eies av Det Norske Selskab). Det sistnevnte maleriet er forøvrig merket med en messingplate med påskriften I Soon, hvilket enten beror på en geografisk misforståelse eller kommer av at Diriks oppholdt seg i Son det året.

Mens han bodde i Drøbak utførte han mange motiver av båtlivet. Skip på fjorden i storm eller stille vær er typiske motiver fra hans hånd. Han var en iherdig og trofast friluftsmaler. Først konsentrerte han seg om å gjengi sterkt sollys (i 1880-årene), og deretter tok han fatt på fremstillinger av regn, snestorm, vind og vinter.

Den voldsomme værtypen appelerte til Diriks, og som andre friluftsmalere prøvde han etter beste evne å beskytte seg mot uvær og kulde. Det fortelles at han hadde en stor paraply over staffeliet når regn og sludd ble for påtrengende.
Diriks blir kalt Drøbaks-skildreren fremfor noen i sin generasjon.

Tilknytning til Akershus forøvrig (Nesodden)
I 1890-årene bodde Diriks noen år på Nesoddtangen (ved sjøen, syd for den gamle bryggen) i en liten rød stue, kalt Hesteløkka. Huset står der fremdeles. Da han flyttet inn bygget han veranda og satt inn et stort takvindu slik at arbeidsforholdene skulle bedres. Han solgte huset i 1897 i irritasjon over at det på nabotomten ble åpnet et fjordsanatorium. Diriks skal selv ha uttalt at han solgte fordi ”de var saa uforskammet at indrette et Vertshus ved siden af, hvis Gjæster kunde gaa og se ind til meg”. (Fra Håndskrift-samlingen på Universitetsbiblioteket i Oslo, sitert i Christian Hinze Holms artikkel om Diriks på Nes-odden, i Follominne, årbok 1996, utgitt av Follo historie- og museumslag).

Verk fra området
Diriks har malt Soirée d’Hiver som viser Hesteløkka en vinterkveld og Nuit tombante hvor han har gjengitt den vestlige odden ved Nesoddtangen, sett fra Hesteløkka.

Litteratur
I Alsvik og L. Østbys Norges billedkunst i det 19. og 20. århundre fra 1951, bind 1, er Diriks omtalt på side 243, 245, 247, 254, 258-60, 266 og 288.
I boken Det gamle Drøbak fra 1953, er han omtalt på s. 30, 34, 35 og 41, og i samme bok finnes dessuten flere aktuelle illustrasjoner.
Ole Teodorssen har skrevet Litt om Diriks og hans trykte tegninger i serien Småskrifter for bokvenner (nr. 30) fra 1943.