Utdannelse, studiereiser, verv, utstillinger
Dyre Vaas elevperiode var realtivt kort. Han gikk i lære både ved Statens Håndverk- og Kunstindustriskole (under Torbjørn Alvsåker) og ved Kunstakademiet (under Wilhelm Rasmussen), men fant seg ikke til rette noen av stedene. I denne tiden traff han imidlertid to medstudenter som skulle få betydning for hans utvikling; Stinius Fredriksen og Rolf Lunde.

Da han var 20 år skrev han en oppsiktsvekkende artikkel i Kunst og Kultur, den har i ettertid blitt sett på som et slags program for 1920-tallets billedhuggere. Her kritiserer han sin samtid for å være altfor opptatt av skulpturens litterære innhold, og han oppfordrer billedhuggere til å søke en klar og fast form (og utpeker i den forbindelse billedhuggerne i det gamle Egypt, antikkens Hellas og gotikken som forbilder).

Han har hatt en rekke separatutstillinger (den første i 1932) og har deltatt på mange kollektivutstillinger først og fremst i Norge, men også i Sverige og Finland. Han var en av de mest benyttede og anerkjente billedhuggere i sin generasjon.

Kunstnerisk særpreg
I for eksempel portrettet av Ivar Tveiten fra 1925 (i Nasjonalgalleriets eie), er det tydelig at han selv etterstreber de idealene han utpekte i den ovenfor nevnte artikkelen: strukturen er klar og linjen fast.

I begynnelsen av 30-årene begynte han å male.

Tilknytning til Akershus (Asker)
Han overtok Bondilia etter maleren Andreas Singdahlsen. Senere bodde han på Plassen, som han og konen Thora Bojer (Johan Bojers datter) overtok etter hennes familie.

Verk fra området
I 1957 utførte han en statue i bronse av Kronprinsesse Märtha, den står ved Asker kirke. Han har også laget en byste av sin svigerfar Johan Bojer (1934, i privat eie).

Litteratur
Selv har han skrevet en rekke artikler om skulptur og malerkunst, blant annet om I. C. Dahl, Erik Werenskiold
og Dagfin Werenskiold. Den sistnevnte skrev forøvrig en katalog til Vaas separatutstilling på Kunstnernes Hus i 1953. E. Østvedt har skrevet monografien Dyre Vaa - Telemarking og europeer, fra 1962. Arne Vinje har skrevet en fyldig monografi med tittelen Dyre Vaa – Ein kunstnarbiografi, utgitt i 1997.

Han er viet forholdsvis god plass i de fleste oversiktsverk, som i Norsk skulptur i 50 år, fra 1969, skrevet av Ø. Parmann. Ellers er han omtalt i diverse avisartikler, fra 20-tallet og frem til i dag, vi kan nevne Tidens Tegn fra 08.01.1926 og 09.01.1926 og Akershus Arbeiderblad fra 11.05.1983.