Arne Garborg
(døpt Aadne Eivindsson)
 
forfatter
  1852-1924


Oppvekst, utdannelse, utgivelser
Arne Garborg (dengang Aadne Eivindsson) ble født i Time på Jæren. Han var odelsgutt til en relativt stor gård, men brøt opp mot farens vilje og dro til Tvedestrand for å bli lærer. Fra Garborg var rundt ni hadde farens tungsinn og religiøse grublerier tiltatt. I 1870 endte det med at faren tok sitt liv, noe Garborg brukte mange år på å bearbeide.

Arne Garborg har skrevet mye, her kan vi bare nevne noen av hans viktigste verk. Våren 1873 debuterte han med Smaastubber, under pseudonymet Alf Buestreng. Det inneholder blant annet et dramatisk dikt hvor ulike strømninger i tiden (kristendom, ateisme, materialisme) personifiseres. Sitt gjennombrudd fikk han med Bondestudentar (1883), en roman om bondesønnens tilværelse som student i byen. Moral- og samlivsdebatten deltar han også i med romaner som Mannfolk (1886) og Hjaa ho Mor (1890). Et av hans hovedverk er Fred (1892), som tar utgangspunkt i hans erfaringer fra barndommens Jæren, og forholdet mellom ham og faren.

En enestående posisjon i hans forfatterskap har den nyromantiske diktsyklusen om den synske Veslemøy, Haugtussa (1895).
På sitt grundige og innsiktsfulle vis beskjeftiget han seg også med religion og filosofi. Han var dessuten medredaktør i Syn og Segn fra 1894, og sammen med Rasmus Steinsvik startet han nynorskavisa Den 17de Mai. Med sin skarpe penn formulerte han utallige politiske artikler.

Han er blitt portrettert av mange, blant annet av Kitty Kielland (1887, i Nasjonalgalleriet, bildet er malt i H. Backer og K. Kiellands atelier i Paris). Eilif Peterssens maleri fra 1894 (i Nasjonalgalleriet) er kanskje det mest kjente portrettet av Garborg. Gustav Vigeland laget en byste av Garborg i 1933 (i Nasjonalgalleriet).

Kunstnerisk særpreg
 Garborg regnes som en av Norges mest betydningsfulle forfattere. Han ble nynorskens fremste talsmann og var i sin tid en svært markant kulturpolitisk personlighet.

 

Tilknytning til Akershus (Asker)
 Høsten 1897 flyttet Hulda og Arne Garborg med den
ni år gamle sønnen Tuften til Labråten i Hvalstaddalen i Asker. Det var målmannen og ekteparets felles venn Rasmus Steinsvik som etter Huldas ønske ordnet med kjøpet av eiendommen. Da var Labråten et lite småbruk med låve, fjøs og stall. Stedet ble etter hvert samlings-
punkt for flere av de sentrale skikkelsene i landsmåls-
bevegelsen og kom derfor til å bli kalt "målkroken" av folk i lokalmiljøet.

Garborg bygde seg etterhvert en hytte på Knudaheio.
Både han og konen var stadig på reisefot. Labråten ble allikevel deres faste base, her bodde de resten av sin tid, han i 27 år og hun i hele 37 år. Garborg skal først ha vært skeptisk til å bo i denne landsdelen, som han omtalte som det dansk-norske riket. Men i hans dagbøker fra Labråten røper han en sterk følelse av tilhørighet. I mai 1908 skriver han: «At eg enno hev ein heim vart ikkje rett Liv for meg att, fyrr eg kom heilt burt i fraa Jæren. -Og det er berre innanfor Gjerdi her på Labråten at eg kjenner meg heime».

Året før han døde, altså i 1923, fremhever han Labråtens naturskjønne omgivelser i sin dagbok: «Meir og meir vent vert det her på Labråten om Sumaren, til eine Sida er me som innvaksne i Lauv og Blom, og til den andre ser me yver Hagar og Engjer og Skog og ein blaa liten Fjordspegil heilt ut til den laange rolege Fjellgarden ovanum Oslo.» Det han skriver like nedenunder, vitner om at han trivdes og følte tilhørighet til hjemmet på Hvalstad: «Eg kan gaa her og sjaa meg reint glad på den rike og trygge naturfreden, so eg gløymer Mannheimen med sin strid og sitt staak og vart som ein Adam i Paradis.»

Verk fra området
 Arne Garborg var i midten av 40-årene og hadde allerede skrevet de fleste av sine skjønnlitterære verk da han flyttet til Labråten. Men han sluttet på ingen måte å skrive etter han kom til Asker.

Han skrev noe skjønnlitteratur, som Den burtkomne Faderen (1899) og I Helheim (Haugtussa II, fra 1901), men verkene kan ikke sies å være påvirket av å ha blitt skrevet i Asker. I tillegg forfattet han et imponerende antall foredrag, artikler, pamfletter, politiske skrift og essays.

Mens han bodde på Labråten og tok dessuten fatt på en annen, og kanskje mindre kjent del av sitt forfatterskap, nemlig gjendiktningen av klassisk litteratur. Han hadde et levende ønske om å gjøre deler av verdenslitteraturen tilgjengelig på nynorsk og med oversettelseshjelp, stor dikterisk evne og uendelig tålmodighet gjendiktet han blant annet Valmikis Ramayana (Rama-kvædet) fra sanskrit til nynorsk og Homers Odysséen (Odyssevskvædet) fra gammelgresk til nynorsk. Filologen Steinar Schjøtt bodde på Labråten, nærmere bestemt i Lølandhuset, den tiden han hjalp Garborg med gjendiktningen av Odysséen, altså en periode innenfor tidsrommet 1907-1918.

Garborg fordypet seg og arbeidet intenst, og ofte skal han ha isolert seg på sitt værelse i annen etasje i lange perioder. Det er nok ikke fritt for at Hulda og Tuften ofte gikk på nåler i frykt for å forstyrre ham i arbeidet. Hun skriver i sin dagbok: «Når G. sidder ovenpå tør vi ikke røre os. Den minste forstyrrelse er en ødelagt arbeidsdag for ham.» (28.02.1904)

Litteratur
Det er skrevet svært mye om Garborg, for flere detaljer se Norsk biografisk leksikon, fra 2002, bind 3, s. 257.

Jeg vil nevne Gudleiv Bøs Arne Garborg: eit forfattar-portrett fra 2001 og Rolv Thesens Ein diktar og hans strid: Arne Garborgs liv og skrifter fra 1991. Ellers ble et utvalg av Garborgs dagbøker gitt ut i bokform (redigert av Tor Obrestad) i 2001.